Utbrenthet ødela meg – og det reddet meg

Den perfekte jobben – på papiret

Da jeg fikk jobben i et stort reklameselskap i Oslo, følte jeg at jeg hadde klart det. Det var en av de stillingene folk kjempet om. Store kunder. Spennende prosjekter. Et tempo som alltid var høyt, alltid fremover.

Og jeg elsket det. Eller, jeg trodde i hvert fall at jeg gjorde det.

For i starten var adrenalinet en drivkraft. Jeg jobbet lange dager, sa ja til alt, leverte alltid på topp. Jeg ville vise at jeg kunne håndtere presset, at jeg var en av de som fikk ting gjort.

Men gradvis begynte noe å skje.

Fredagen jeg burde sett som en advarsel

Det var en fredag ettermiddag, og folk rundt meg var i ferd med å skru av jobbmoduset. Stemningen var lett, skuldrene lave. Noen pakket sammen for helgen, andre samlet seg til vinlotteriet – en fast tradisjon på kontoret.

Men ikke jeg.

Jeg satt fortsatt ved pulten min, fingrene løp over tastaturet, øynene limt til skjermen. Det var ikke det at jeg måtte jobbe – jeg kunne ikke la være.

Mens kollegene mine lo og skålte i bakgrunnen, følte jeg en indre uro. Jeg visste ikke hvordan jeg skulle stoppe. Det var alltid noe mer å gjøre, en oppgave jeg burde ha gjort bedre, en e-post jeg burde ha svart på.

Og dette var ikke bare én gang. Dette var hverdagen min.

Jeg så ikke faresignalene.

De første tegnene – som jeg ignorerte

Jeg trodde jeg var dedikert. Effektiv. Ambisiøs.

Men i realiteten var jeg fanget i en livsstil som sakte ødela meg.

• Jeg sov dårlig. Våknet midt på natten, tankene raste, stresset over ting som kunne vente til neste dag.

• Pulsen var konstant høy. Selv i ro føltes det som om kroppen var i evig alarmberedskap.

• Jeg klarte ikke å være til stede. Selv i sosiale settinger var hodet mitt et annet sted – på jobb, på hva jeg måtte huske, på alt jeg burde gjort.

• Jeg begynte å glemme ting. Småting som jeg aldri ville glemt før.

• Jeg var utmattet. Men jeg sa til meg selv at jeg bare måtte "ta meg sammen."

Jeg lyttet ikke til kroppen. Jeg dyttet bort uroen. Jeg fortsatte å pushe.

Helt til veggen plutselig sto rett foran meg.

Den morgenen jeg traff veggen

Jeg våknet en morgen og visste umiddelbart at noe var annerledes.

Det var ikke det vanlige stresset. Ikke den vanlige trøttheten som jeg kunne riste av meg med kaffe og jobb.

Det var en murvegg, rett foran meg. Jeg hadde aldri kjent på noe lignende før.

Tankene mine var tunge. Kroppen føltes blytung. Det var som om hjernen min ikke ville starte. Jeg satt på sengekanten og prøvde å summe meg, men jeg klarte ikke engang å samle tankene om hva jeg skulle gjøre først.

Og for første gang visste jeg at jeg ikke kunne presse meg gjennom det.

Jeg ringte legen.

Hos legen – "Jeg trenger bare en uke"

Da jeg kom til legen, var jeg fortsatt overbevist om én ting:

Dette var bare midlertidig.

Jeg forklarte symptomene mine, men tonet det hele ned. Jeg sa at jeg var sliten, men jeg kunne nok være tilbake på jobb i løpet av en uke.

For jeg var ikke en sånn person som ble utbrent. Jeg var en som bouncet tilbake.

Legen så på meg en stund før han svarte.

"Vi kan starte med en uke, men jeg vil at du skal vite at dette kanskje ikke blir nok."

Jeg nikket. Inni meg lo jeg litt. Selvfølgelig blir det nok. Jeg trenger bare litt søvn, litt avstand, så er jeg tilbake.

Det tok ett år før jeg innså hvor feil jeg tok.

Når du mister deg selv

Det vanskeligste med utbrenthet er ikke bare trettheten.

Det er å ikke kjenne seg selv igjen.

Jeg var vant til å være en person med energi, idéer, driv. Nå føltes det som om jeg var en NPC i mitt eget liv – jeg gikk gjennom bevegelsene, men jeg følte meg ikke som meg selv lenger.

Jeg husker at jeg en dag sto foran speilet og tenkte:"Hvem er du egentlig?"

Jeg visste at jeg ikke kunne fortsette. Men jeg visste heller ikke hva jeg skulle gjøre i stedet.

Å finne en ny vei – og meg selv

Når du treffer bunnen, har du to valg: Fortsette i samme retning og håpe at ting blir bedre, eller endre kurs fullstendig.

Jeg valgte det siste.

For første gang stilte jeg meg selv de spørsmålene jeg aldri hadde tatt meg tid til før:

• Hva vil jeg egentlig?

• Hva gir meg energi – og hva tapper meg for det?

• Hvordan kan jeg skape et liv som føles riktig for meg?

Og svaret kom sakte, men sikkert: Jeg ville jobbe med mennesker.

Ikke på en måte hvor jeg drev dem inn i samme hamsterhjul som jeg selv hadde vært i, men på en måte hvor jeg faktisk kunne hjelpe dem med å finne sin vei – samtidig som jeg fant min egen.

Så jeg begynte å studere coaching. Ikke fordi jeg hadde alle svarene, men fordi jeg ville finne ut av dem – både for meg selv og for andre.

Det ble ikke en rask vei tilbake til meg selv, men det ble en vei fremover.

Å lytte til kroppen – og faktisk ta den på alvor

I dag lever jeg på en helt annen måte. Jeg jobber fortsatt, jeg har ambisjoner, men jeg har lært noe viktig:

Kroppen din vet alltid mer enn hodet ditt.

Stress, uro, utmattelse – det er ikke tilfeldigheter. Det er varsellamper. Og du kan enten lytte til dem tidlig, eller bli tvunget til å høre på dem senere.

Jeg valgte å ignorere dem for lenge.

Nå vet jeg bedre.

Hva med deg?

Hva forteller kroppen din deg akkurat nå?

For den hvisker alltid – helt til den skriker.